Kunstnerportrett
- Et personlig kunstnerportrett – om det å male seg fri, hjem, og hel.
Jeg er kunstner, men ikke rebell
Teknikk som språk
Jeg liker orden. Rette linjer. Korrekt perspektiv. God teknikk. Et bilde skal henge sammen.
Det skal være vakkert – men aldri tilfeldig. For meg er ikke teknikk en begrensning, men et språk.
Og det språket har jeg brukt tid på å lære. Kanskje nettopp fordi jeg begynte å male som voksen, har jeg gått inn i det med en kompromissløs vilje til å mestre.
Å male handler for meg om å skape noe som holder – både visuelt og følelsesmessig.
Et glimt av opprør
Men kanskje finnes det en liten rebell likevel.
Som da jeg malte en ulv i regnbuens farger – i en oppgave hvor det uttrykkelig sto at vi ikke skulle bruke regnbuefarger.
Det var ikke et bevisst opprør. Det bare måtte bli slik.
Og da bildet var ferdig, visste jeg at det var riktig.
Jeg kjente det i hele kroppen – en følelse av tilfredshet og stille lykke.
Å gjøre det riktige
Jeg har brukt store deler av livet på å gjøre det som forventes.
Jeg konkurrerte med hunder, jobbet, strakk meg langt, og forsøkte alltid å gjøre ting riktig.
I barndommen lærte jeg at det viktigste var å være perfekt – ikke nødvendigvis å være fri.
Det ytre måtte være prikkfritt, men det kostet noe inni.
Et sted uten krav
Å male ble først en flukt. Et sted uten krav.
Etter hvert ble det noe mer.
Jeg maler mest for meg selv – og kanskje nettopp derfor føles det så ekte.
Jeg leter ikke etter det storslåtte.
Jeg vil bare uttrykke glede, finne en annen rytme enn hverdagens, og se hva som finnes i det stille.
Jeg maler meg hjemover
Jeg har begynt å se verden med nye øyne.
Før så jeg bare en fin himmel – nå ser jeg lyset, linjene, og hvordan alt henger sammen.
Jeg har begynt å se detaljene. Kanskje også i meg selv.
Jeg er fortsatt ikke en rebell.
Men jeg maler meg friere, ett penselstrøk av gangen.
Jeg maler meg hjemover.
– hjem til meg selv.
Tekst og malerier © Marianne Marv 2025